Fort hjort! ( O_O )

Foto: Mine bilder i kollasj av VG v/Bjørnar Tommelstad

Det er ikke hver dag sønnen min blir bitt av en hjort. Det er heller ikke hver dag at sønnen min er på landsdekkende nyheter og nevnt på radio. Det ble mediestorm etter en liten hendelse i går ettermiddag. Nå har det som sagt blitt nevnt noen ganger, så da kan jeg like så godt blogge det selv også! :P

♥ Tøffingen Kevin på 5 år ♥

Bildene av Kevin som følger artiklene - det til venstre er på VG og NRK og det til høyre er på Bergens Tidende

(de ville kun ha bilde på MMS, så da ble det ett som ikke er tullebilde) :P

Først - her er historien om det som skjedde:

Kevin var ute og lekte med to kompiser. Vi var utenfor huset vårt da vi hørte mye roping og en sønn som skrek høyt og holdt hånda si. De kunne fortelle at hjorten hadde bitt Kevin i hånda. Jeg så først to merker og tenkte at det går ikke an, det måtte være hoggorm eller noe. Guttene var så klare at nei, hjorten hadde bitt og Kevin stemte i at det var det som hadde skjedd. Hånden var vond og rød og vi måtte roe ned karen før jeg fikk sjekket hånden noe mer. Jeg tenkte at gutten hadde hatt englevakt og antok at hjorten rett og slett måtte ha bitt ham som en liten advarsel til at Kevin ble for nærgående. Hadde han villet skadet ham kunne han ha bitt så mye mer/hardere eller i verste fall gått opp og sparket til ham ( O_O ) !!! Jeg priser meg lykkelig over at tross alt så hadde han flaks!

Jeg ble litt usikker på hva vi skulle gjøre siden det faktisk var en hjort som hadde bitt ham. Da tenker jeg på diverse uhumskheter som den kan ha med seg av smitte m.m., så jeg ringte legevakt for å få råd. Heldigvis trengte han ikke stivkrampesprøyte siden han følger vaksineprogrammet. Det skulle holde med rensing av sår og oppfølging med tanke på infeksjon eller feber.

Kevin roet seg litt, så han fortalte at han bare ville klappe hjorten. Siden kommunen fanger inn og forflytter svært nærgående hjort fra bykjernen til hjortefarmen på Svanøya, så tenkte jeg at denne kanskje burde flyttes så tam og nærgående som den var. Nå husket jeg ikke hvem som skulle ha beskjed om dette, så jeg ringte Politivakta. Jeg sa at jeg visste at det ikke var rette instans men trengte litt informasjon, men det var ikke noe problem. De skulle formidle det videre og ville vite hva som hadde skjedd. En liten prat med en koselig politimann (Per Rimmen) gjorde at to jegere dukket opp kort tid etterpå og søkte etter hjorten i området. Jeg vet ikke om de fant den. Kevin sa at hjorten forsvant da han ble bitt og løpte.

Barna i nabolaget liker seg i skogen opp forbi husene. Det var der Kevin og kompisene traff på to hjort som stod og beitet. En stor og en litt mindre ifølge guttene. Ikke noe sjelden hendelse egentlig. Det som var litt rart denne gang er at den største hjorten kom mot dem. De to eldste kompisene trakk seg tilbake mens Kevin gikk i mot hjorten. Han ville klappe den... Da vi spurte ham i ettertid hvorfor han gikk mot den, så var det helt naturlig - "den kom jo bort til meg"! Klart det! Han kunne fortelle at hjorten hadde mange flått på seg, store tenner og den var veldig høy. Kevin slapp heldigvis unna med skrekken og var ute og lekte med kompisene igjen etterpå.

Da han kom inn igjen sjekket vi hånden igjen og fikk ham til og fortelle om hendelsen. Hjorten ble større og større og tennene til hjorten like så, haha. Barn er så herlige når de forteller. Vi fikk historien igjen flere ganger med stor innlevelse og de eldste barna lo seg skakk når de så junior på nettsidene. Kevin er en blid, tillitsful og nyskjerrig kar, så det var jo en typisk Kevin-ting det der.

I dag tidlig snakket vi litt om hendelsen og hjort generelt. Da så han lurt på meg og jeg tenkte hva mer har han på lur... Jo, Kevin kunne fortelle at hjorten ikke hadde vært "barnevond". Han hadde nemlig matet den med gress. Hjorten hadde spist av hånden til Kevin og samtidig tatt en litt kraftig jafs over fingrene hans... Helt utrolig at den lar seg mate også nå! Den lille røveren altså! ( O_O )

Vi nevnte at det kanskje kom til å bli litt styr angående hjort for ham idag, så vi prøvde å avdramatisere hendelsen litt og fikk i tillegg solide bekreftelser på at han ikke skulle nærme seg hjorten igjen. Da vi kom i barnehagen hadde de ansatte fått med seg hendelsen på nettet. De ville høre Kevin sin historie og nå som han hadde fortalt alt til oss begynte han med et glis.. Store øyne og...:. "Hjorten skulle spise meg!!! " Haha, for en luring ;) For ordens skyld - merkene på hånden vises knapt i dag! ;)

Så hvordan det ballet på seg og informasjonen ble spredt rundt på mediene:

Jeg fortalte hva som hadde skjedd til min far Ivar. Han syns det var en artig historie med tanke på at det hadde en lykkelig utgang. Det har vært mye skriverier lokalt om nærgående hjort og økende antall av dem i hele kommunen. Det er ikke uten grunn at vi kaller dem for byhjorten, for de er med i dagliglivet på sin måte her. Det er så mye hjort her at viltnemda i kommunen er begynt å flytte veldig nærgående hjort fra bykjernen og ut til hjortefarmen på Svanøya. Det er også snakk om å skyte et lite antall for å redusere antallet. Det er begrensninger på hvor mange som kan sendes til hjortefarmen også.

Min far ringte sin bror Knut Magnussen som er journalist i Firda.no. Han syns det var en knakendes god historie og koblet inn sin kollega Ingunn Osland som igjen tok kontakt med meg. Jeg sa ja til et intervju fordi jeg tenkte det kan være greit i advare folk om at dette faktisk kan skje. Vi er så vant til å se hjorten daglig nær hus, på vegen og uteområder at vi ikke reagerer på den. Den reagerer heller ikke på oss og holder på med sitt uansett om vi er i nærheten eller ikke. Det ble en liten tankevekker for oss at hjorten faktisk kommer så nær at den tar kontakt eller lar oss ta på den. Hjorten kunne blitt sint eller redd og gått til angrep og sparket, men det gjorde den heldigvis ikke. Vi advarer ikke barna noe mer eller mindre vedrørende hjort enn vi gjør med fremmede hunder og lignende, men mulighetene for at noe kan skje må vi så absolutt ta på alvor.

Historien kom på Firda og ble deretter raskt fanget opp av Nrk Sogn og Fjordane v/Anna Gytri som ringte for et intervju. Jeg takket fint nei til radiointervju, men skrive om saken kunne de siden den allerede var på nettsidene i Firda. Saken kom på NRK sine nettsider og like etterpå ringte Bergens Tidende v/Camilla Aadland og deretter VG v/Bjørnar Tommelstad. Etter at de hadde fått historien og bildene tok jeg ikke telefonen med ukjente anrop lenger, det hadde jo tatt fullstendig av ^_^.

De var alle koselige journalister og bare hyggelige henvendelser, men det ble litt mye oppstyr. Jeg måtte bare le av alle telefonene fra ukjente nummer som vistes på displayet utover kvelden. Det var ganske så spesielt å se sønnen sitt bilde og historie i riksdekkende nyhetsaviser online. Han selv lo godt da vi viste ham nettaviser i dag tidlig. Han skjønner jo ikke omfanget av interessen som saken har skapt, men han syns det var litt kuult, thi-hi!

Jeg tror at saken er ganske unik og spesiell fordi et barn faktisk er blitt bitt av en hjort. Det er rett og slett sånt man bare ikke hører noe om, så det er vel derfor fikk den så stor interesse.

Artikler om Kevin og hjorten som bet ham er publisert på nettsidene til 

Firda, NRK Sogn & Fjordane, Bergens Tidende og VG.

Alle intervjuene er herved skrevet ut og går garantert i minneboksen til Kevin.

En historie vi aldri kommer til å glemme vil jeg tro ;)

Ellers takket jeg nei til radioinnslag og innslag på Vestlandsrevyen i kveld + en del ubesvarte anrop fra medier rundt omkring. Det holder med oppstuss nå for en liten kar og alle som trenger å vite om denne eventuelle faren er trolig behørig informert på ulikt vis! ;)

Når jeg nevner reportasjene på nett, så må jeg si at jeg fikk en ekkel følelse når jeg leste kommentarerene under reportasjen på VG fra surmagede besser-wissere med "toppkommentator-statuser". De kommenterer i hytt og pine uten peiling på fakta. Det tyder på svært lite kunnskap om barn, hjort som er nærgående dyr i boligstrøk/bykjerne, å bo med så mye hjort nær seg eller hvordan ting fungerer i en liten by/kommune. Måtte bare få ut et lite hjertesukk om det...

Vi bor midt i mellom hjortetråkk og må forholde oss til hjorten i det daglige. Hjorten har sin rett til å være der og er flotte dyr. De må behandles med respekt. De betegnes som byhjort med rette og er absolutt ikke som hjort som befinner seg ute i naturen ellers - som forsvinner bare de merker oss i nærheten. Jeg håper ikke at noen tar til orde for å fjerne all hjort i bykjerne-området, men at bestanden minkes på den måten som blir gjort nå i kommunen. Det er nok en fordel - både for oss og hjorten selv.

Til slutt - jeg har så kjekke kollegaer...

- det hang en fin hjort til meg på kontordøra mi i dag tidlig! Lov å spøke, haha! :D

De fikk seg en god latter når historien ble nevnt på Radio Norge og "Morgenklubben med Loven & Co". Jeg fikk ikke hørt det selv, men jeg så innlegg om saken på P4 sine facebook-sider.. Hmm! :P

Fort hjort ja! ;)

Ha en flott tirsdag alle sammen, thi-hi!