22. juli 2011

Det var den dagen vi skulle reise på ferie... Jeg hadde så vidt startet å pakke og fikk en telefon fra min tidligere samboer som bor i Oslo, far til mine to eldste barn. Han lurte på om vi hadde fått med oss hva som hadde skjedd i Oslo. Han var litt usikker selv, men trodde det var en bombe. Han jobber ikke langt unna og kjente reaksjonene fra bomben. Det smalt noen grusomt og hele bakken ristet. Han hadde allerede snakket med en felles venn og fadder til eldste jenta mi som jobber enda nærmere Regjeringskvartalet. Også han var ok, men trodde hele bygningen skulle rase sammen. Heldigvis var kjente og kjære som vi visste om uskadet. Jeg slo på TV2 nyhetskanalen mens jeg snakket med ham på telefonen og trodde ikke det var sant det de viste på TV-skjermen.. bombe i regjeringskvartalet.. I Oslo!! I Norge!! Og verre skulle det bli.. Ufattelig at noe slikt kan skje i vårt lille land.. I stedet for å pakke ble vi limt til TV-skjermen utover kvelden for å få med siste nytt.. Det ble mer og mer grusomt og det var med en rar følelse vi satte oss i bilen i retning Oslo for å starte på ferie.. Vi skulle kjørt forbi Utøya på veg til Vestby, men der var det naturlig nok avstengt hele natten. Vi kjørte om Hokksund i retning Drøbak for å komme frem. Det gjorde vi midt på natta.

Nyhetene neste morgen var forferdelige å ta inn og helt ufattelig. Norge er et lite land og det blir tett på.. "Alle" kjenner noen som har mistet eller kjenner noen som har mistet. Det rammer alle. Vi møtte noen som hadde mistet noen under DanaCup i Danmark, vi vet om noen hjemme som har mistet kjente. Det var på nyhetene i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, England, USA.. jeg kan fortsette.. Jeg hadde et stort behov for å få med meg nyhetene, men måtte til slutt stenge av noen dager. Det ble for mye. Vi var på ferie, vi har barn i ulik alder med forskjellig oppfatning og tanker og spørsmål. De får med seg svært mye om det som skjer.

I dag var vi på tur til Drøbak og der i sentrum var det en liten plass med visne roser og minneord etter noen som mistet livet på Utøya. Vi møter felles sorg, markering, engasjement og omtanke for hverandre overalt.

Syns denne videoen med Maria Mena og "Mitt lille land" oppsummerer mange følelser og tanker..

 Budskapet fra den sterke overlevende damen fra Utøya kan jeg bare bringe videre: "Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".♥

"Even in their deepest sorrow the norwegians don't get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country."

♥

Stolt av å være norsk